søndag 25. oktober 2015

Forby fortaussykling i Norge, som i resten av verden

Fortausssykling (og sykling på gangsti) er en uting og burde vært forbudt i Norge, som i resten av verden. Selv i våre naboland Danmark og Sverige er det helt forbudt å sykle på fortauet. Det er nesten det i Norge også, tillatelsen til fortaussykling er et unntak også i det norske regelverket:



Trafikkreglene §18.3
"Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand og i tilnærmet gangfart."

I de fleste tilfellene, der det er normalt mye fotgjengere på fortauet, er det altså forbudt å sykle på fortauet i Norge også. Vil du ikke sykle i kjørebanen må du da leie sykkelen på fortauet hvis det er en del fotgjengere der. I følge politiet skal sykling på fortauet foregå på fotgjengernes premisser, det betyr bl.a at å plinge på fotgjengere på fortauet ikke er tillatt. Man kan til nød gi seg til kjenne ved et forsiktig "Unnskyld, jeg vil forbi!"


Gang- og sykkelveier (ofte feilaktig omtalt som sykkelstier av antisyklister) er en hybrid som selv veimyndighetene nå innrømmer er en miss. Det finnes ikke noe eget regelverk for disse, det betyr at i rettspraksisen anses også disse som fortau. Syklister som ferdes der må altså juridisk sett redusere farten til tilnærmet gangfart hver gang de passerer gående, hvis ikke risikerer de å bli dømt for uaktsomhet hvis de sykler på en fotgjenger med musikk i ørene som plutselig skjærer over fra den ene til den andre siden uten å se om det er klart, slik fotgjengere kan på vanlige fortau.

Skiltet og markert sykkelfelt. Det er enveiskjørt.
Bilister har ikke lov å stanse eller parkere i det,
eller benytte det for forbikjøring.
Heldigvis er det ikke påbudt for syklister å benytte gang- og sykkelveier der de finnes. Vegdirektoratet og politiet anbefaler at raske syklister (hastighet over ca 20 km/t) benytter kjørebanen, ikke gang- og sykkelveien.



Dagens nyvei-løsninger går derfor på å anlegge sykkelfelt eller rene sykkelveier i tillegg til vanlig kjørebane og fortau/gangsti, der det er plass til slike løsninger. Men inntil dette er ordnet er det best om de raske syklistene sykler i kjørebanen, ikke på fortau eller gang- og sykkelveier.

tirsdag 28. juli 2015

Selbusjøen rundt

Vi som tok denne turen er Anita (53) og Svein Erling (55). Vår bakgrunn er helårssyklister: Jobbsykling, 2 markaturer pr uke, sykkelferieturer, deltar av og til på noen terrengritt - vanlige mosjonister altså. Vi brukte skikkelige terrengsykler, Anita hadde heldempet, Svein Erling kun demping foran. Denne bloggposten skriver vi av to hovedgrunner: For selv å ha en minnebok om turen og for at andre som har tenkt å ta turen får et lite innblikk i turen. Våre anbefalinger og flere bilder kan sees nederst i bloggen.

Denne turen har vi snakket om å ta i 3 år. Årets sommerferie skulle tilbringes hjemme, og Selbusjøen rundt sto på lista over aktuelle turmål. Kvelden før vi gikk til køys besluttet vi at dagen etter skulle dette turmålet bli historie. Værmeldingen var bra, rundt 15 grader, oppholdsvær og delvis skyet. Perfekt for en langtur på sykkelsetet. Etter et kjapp søk på Google kunne vi finne løypekart og -beskrivelse (Klæbu IL). Men bare så det er sagt; kartet var bare en grovskisse. For dere som har tenkt å ta turen; ta med et detaljert kart. Det gjorde vi, og det hadde vi god bruk for. Skiltingen var til dels svært mangelfull i dette terrenget.

Brøttem: Klar for avreise
Løypebeskrivelsen til Klæbu IL er delt opp i 4 etapper. Den samme oppdelingen gjør vi også. Vi er ikke helt enig med Klæbu IL når det gjelder vanskelighetsgrad på etappene. Det gjelder første etappe hvor de har beskrevet som "Meget krevende" og siste etappe som "Krevende". Vi vil bytte om vanskelighetsgraden for disse to. Hele turen er på 9 mil. På beskrivelsen sto det at turen ville ta ca 10 timer med gode pauser. Vi brukte 12 timer som inkluderer sykkeltrøbbel på første etappe, mye kartlesing, en bom på stien, en lang rekognosering for å finne letteste vei ned et heng og tre matpauser. Alt dette står det mer om under her. Effektiv sykkel-/gåtid ble 6 timer og 30 minutt.

Dagen kom og vi besluttet å kjøre opp til Brøttem med syklene på taket av Kermit (bilen vår). Vi bor på Tiller så det er 2x2 mil ekstra. Vi regnet med at vi var fornøyd med å sitte på sykkelsetet etter de 9 milene. Været ble så bra som det var lovet. Matpakker ble smurt og vannflasker fylt opp, samt at vi tok med litt førstehjelpsaker til både oss og syklene og litt ekstra klær (som vi ikke fikk bruk for).

Første etappe: Brøttem-Radiomuseet, 25 km
Klæbu IL: Meget krevende. Grusvei og terreng. Vading over elv. Kupert. Antatt tidsbruk 2,5 time. Pause på Radiomuseet.
Vading på gang
De første 10 km er på grusvei som gikk i kupert terreng. Etter 3 km begynte klatringen. Da vi var kommet oss opp på fjellet skulle vi ta av fra grusveien opp mot første terrengdel. Det startet bra. Fin kjerrevei som (selvfølgelig) ble mer og mer sti og hvor stien gikk over ei elv. Tørr og god som vi var på beina bestemte vi oss for å ta av oss skoene og strømpene og vasse over. Elva var ikke djupere enn at vannet rakk litt opp på leggene. Vel over elva, og fornøyd over å ha fått avkjølt lankene, var det på med skoene igjen. God og tørr. Ha ha ha ha… det varte i nøyaktig 3 skritt. For nå var vi kommet til myra. Svopp svopp splæsj… Gjennomvåt på beina! Kunne like gjerne gått over elva med skoene på! Og slik fortsatte det i ca 2 km til myra kom inn på en gjørmesti som etter hvert ble traktorgjørmevei som etter hvert ble traktorvei og så en grusvei og så en bilvei… Jippi!!! Utrolig deilig å sette seg på sykkelsetet etter å ha vasset i vann og gjørme flere kilometer.

Radiomuseet
Vi kjente nå at litt mat ville gjort susen så vi tok en kjapp rast før vi begynte en ny klatreetappe. Vi nådde nå løypas høyeste punkt på 460 moh. Nå var det bare å hive seg ned bakkene til Renåa. Men det ble ikke bare bare … Anitas sykkel protesterte vilt med å gi fra seg noen forferdelige lyder. Det virket som det var bremsene. Var bremseskivene nedslitt tro? Vi måtte bare snegle oss nedover bakkene for så snart farten ble stor kom disse protestlydene igjen. Huff, dette var et strek i regninga, og så tidlig på turen! Da vi endelig kom ned til Renåa begynte den lange oppoverbakken, og det protesterte ikke sykkelen noe på. Men i bakkene ned mot Radiomuseet kom lydene igjen. Vel fremme på Radiomuseet sjekket Svein Erling bremseskivene som viste seg å være ganske nedslitt. Men å gi fra seg slike lyder av den grunn?!?! Nei, det var rart…

Andre etappe: Radiomuseet-Innbygda, 20 km
Klæbu IL: Lett. Grus og asfalt. Relativt flat. Antatt tidsbruk 1 time. Pause i Innbygda.
Softis er godt
Vi fortsatte turen inn mot Selbu med å kjøre rolig i nedoverbakkene da ulydene fra Anitas sykkel fortsatte. Men så oppdaget vi at kjea hang og slang da ulydene kom. Ny diagnose: Frikranslageret til girkassetten bak var gåen. Ved å holde pedalene i gang også i nedoverbakker klarte Anita å forhindre ulydene og kjedebrudd. Måtte både bremse og holde pedalene i gang samtidig - for noe dumt! Tenk å måtte sykle over halve løypa på denne måten da!!! Motet begynte å blekne og en mulig avslutning på sykkelturen i Innbygda var en mulighet, tenkte Anita, men sa det ikke høyt :-|

Asfaltpartiet mot Innbygda gikk radig. Vi stoppet på bensinstasjonen for påfyll av vann, og kostet på oss en softis som vi nøt ved Selbu-gubben. Så fikk Svein Erling en tanke om at vi kan prøve å smøre spalten mellom hjulet og frikranslageret. Vi hadde ikke olje med, men på bensinstasjonen fikk vi noen dråper.

Tredje etappe: Innbygda-Rimtjønna, 20 km
Klæbu IL: Relativt lett. Sterk stigning i siste halvdel. Grus på slutten. Antatt tidsbruk 1,5 time. Pause ved Rimtjønna.
Det gikk noen km før vi fikk testet om oljen funket fordi veien var flat fremover. Vi fulgte Fv 705 til vi kom til Tømra og svingte av mot Selbustrand. Det var rett og slett deilig å kunne snu og sykle "tilbake", eller retter sagt vestover, etter å ha syklet hele langstrekket av Selbusjøen mot øst. Vi var kommet halvveis! Endelig kom det en nedoverbakke hvor nyoljet frikranslager skulle testes ut. Det funket! Jippi!!! Nå så alt mye lysere ut. Deilig å få hvile beina i nedoverbakke igjen! Og nå ble gleden over de nydelige markblomstene som pyntet opp veikanten gjennom det vakre landskapet vi syklet enda større.

Matpause ved Rimtjønna
Deretter begynte stigningen. Vi skulle klatre 300 meter på ca 5 km. Selv om oppoverbakken var ganske god å sykle i begynte vi å kjenne milene i kroppen da stigningen før toppen ble brattere. Men når man er på toppen vet man det går nedover om ikke lenge. Vi fikk hvile beina i 3 km nedoverbakke før vi tok av fra hovedveien og inn på grusveien mot Rimtjønna. Fin grusvei, noe kupert helt fram til Rimtjønna hvor vi fant en fin rasteplass med benker og bord. Der spiste vi matpakke nr 2 og knipset litt bilder.

Fjerde etappe: Rimtjønna-Brøttem, 25 km
Klæbu IL: Krevende. Variert underlag: grus, sti og terreng. To gåpartier. Antatt tidsbruk 2 timer.
Etter en god hvil fortsatte vi grusveien innover det vakre og kuperte landskapet, og side om side med Stor-Dragstsjøen. Nesten på slutten av Stor-Dragstsjøen kom vi til grusveiens ende og terrengpartiet lå foran oss. Absolutt ikke sykkelbart. Mye myr og gjørme. Om skoene hadde tørket litt siden forrige terrengparti fikk de nye bad nå. Vi så elgspor på stien, men så ikke noe til elgen. Så forresten lite vilt i det hele tatt på turen, bortsett fra en og annen fugl, bl.a ei rype.

Under stokk og stein
Så kom vi dit hvor vi mener den største utfordringen på hele løypa var. Det var et heng som vi måtte ned, og det var også der stien gikk. Men problemet var at det var veltet et tre akkurat på toppen av henget som vi måtte under. Vi kikket oss om i området om det var andre muligheter for å komme ned, men fant ut at vi måtte bare komme oss under treet. Anita gikk først og tok i mot syklene som Svein Erling sendte ned. Vel nede så vi at stien førte oppover en bratt skråning hvor vi også måtte være to om å få opp syklene. Disse manøvrene vil vi kalle meget krevende. Er glad vi var to om å komme oss gjennom dette partiet. Det ble mye bæring og løfting av sykkelen før vi kom oss ned til myra og kunne vasse mot en eller annen grusvei langt der framme. I antall meter var dette terrengpartiet ikke så langt som det føltes, ca 1,5 km. Deilig var det i alle fall å komme fram til grusveien som gikk forbi Litj-Dragstsjøen og ut på asfaltveien.

Merkesbekken, som er skillet
mellom Selbu og Klæbu
På asfaltveien svingte vi til venstre, nedover bakkene mot Dragsten. Deretter gikk veien over til å bli grusvei innover Dragstmoen. Der møtte vi også noen spreke oppoverbakker før vi kom til en 180-graders sving. Midt i svingen fant vi siste stien/terrengpartiet mot Klæbu. Vi hadde stor tro på at dette var en fin sti, kanskje vi til og med kunne sykle den, siden den var avmerket på kartet. Men der tok vi feil. Like våt, kupert, myrete og bekkete som de andre stien vi har gått i dag. Denne stien virket uendelig lang. Det har kanskje sammenheng med at vi nå var ganske sliten, og at vi tok et feil stivalg som plusset på noen ekstra 100-metre. Men samtidig var det også den lengste gå-strekningen i dag på 3 km.

Pizza på gang
Det å komme fram til en sykkelbar sti etter en slik trasé er bare vidunderlig. Og nå gled stien mer og mer over til å bli en grusvei og etter hvert en bilvei. Og vips, så var vi kommet på en vei vi hadde vært før - nemlig veien som går opp til Gjenvollhytta. Vi ble hoppende glad. Nå visste vi hvor langt vi hadde igjen og hvordan veien så ut. De siste kilometerne mot Brøttem gikk som en lek. Bort var alle sure muskler og trøtte tanker. Vi var snart hjemme! Og der sto Kermit og ventet på oss på parkeringsplassen på Brøttem. Siste stopp var Coop Extra på Tiller for å kjøpe en frossenpizza som skulle fortæres etter en god dusj.

Det er vel unødvendig å si at det var helt fantastisk å finne senga den kvelden. Det tok litt tid før vi klarte å rette ut kroppen i vannrett stilling. Men når alle ledd var på plass sloknet vi fort. I dag, altså dagen etter, funker kroppen bra. Kjenner selvsagt turen og er litt mer trøtt enn vanlig. Nå har klærne, skoene og syklene fått en vask og sola har kommet fram. Da er det bare å nyte de siste dager av ferien. I morgen blir det nok en sykkeltur igjen skal du se …

Våre anbefalinger til andre som vil ta denne turen:
• Bruk helst skikkelig terrengsykkel, det er mye bra vei, men også mye dårlig vei/sti. Mange steder må dere gå uansett, noen steder må sykkelen bæres, en lett og solid sykkel er en stor fordel på denne turen. Sjekk at bremsene er åkei før turen, det ble mye bremsing.
• Ta med eget kart i målestokk 1:50.000 eller bedre (mindre tall bak kolon er bedre). Skiltingen er tildels ikke-eksisterende, vi brukte ofte mye tid på orientering.
• Ta gjerne med dere (lave) støvler for kryssing av gåpartiene hvis dere har plass, for å vasse over myrer i gjennomvåte sykkelsko er lite trivelig.
• Ta med nok mat og vann. Dere kan fylle opp vannflaskene på bensinstasjonen i Innbygda. Vi hadde med 4 vannflasker som vi fikk refylt, det kom godt med.
• Ta med litt plaster/sportsteip, tørkepapir og litt sykkelverktøy. Det er bedre å ha med litt for mye enn litt for lite, flere steder på turen er det laaangt til folk og hjelp.
• Ha med en god turkompis, minst et par tre steder var det godt å være en på hver side av hindre og kunne hjelpe til med å løfte sykler opp eller ned bratte småskrenter. Det å kunne oppmuntre hverandre når det røyner på er heller ingen ulempe. :-)

...

mandag 27. juli 2015

Dårlig sykkeltraséskilting i Norge

Tidligere i dag ble Helltunellen nordøst for Trondheim stengt, da en utenlandsk sykkelturist hadde syklet inn i den. Det er motorveien mellom Trondheim og Stjørdal som går gjennom Helltunellen, og den er derfor skiltet med sykkelforbud. Politiet kalte det "en livsfarlig lek med livet" på en twittermelding og geleidet syklisten til en tryggere trasé. Les mer om saken på adressa.no.

Men det holder ikke bare å sette opp et forbudsskilt, sykkelturistene må lett finne den alternative traséen uten å være lokalkjente.

Turister er ikke lokalkjente, det sier seg selv, og små og tilfeldige skilt er da ikke godt nok. Tydelig og opplysende sykkeltraséskilting er stort sett fraværende i Norge. Det blir stadig flere sykkelturister i Europa, mange av disse finner også veien til vårt storslagne land. Dette bør norske veimyndigheter ta seg ad notam. Det at man stadig vekk må stoppe utenlandske syklister i E6-tuneller er ikke et utslag av at utenlandske syklister liker å leke med livet, men at de ikke lett fant et reelt alternativ. Et lite rødt skilt som peker mot Hommelvik noen km før forbudsskiltet er bare forvirrende hvis vedkommende turist har tenkt seg til Trondheim.

Selv i storbyen Trondheim må man ofte være veldig lokalkjent for å skjønne hvor sykkeltraséene snor seg og hvor de fører til. Sykkeltraséene legges som oftest i hytt og pine fordi vegplanleggerne hele tiden glemmer at syklistene finnes når nye veier planlegges. Nylig ble en av hovedsykkeltraséene i Trondheim stengt i flere måneder og skiltingen henviste bare til et gatenavn på et underskilt på norsk. Man skal være ganske lokalkjent for å kjenne alle gatenavn i trønderhovedstaden. For byens innfødte beboere kan det kanskje være godt nok, men det er bare forvirrende for ferske utenbys studenter og ikke minst utenlandske sykkelturister.

Nå må Vegvesenet og skiltmyndighetene ta tak i dette før det skjer en tragisk ulykke med en utenlandsk sykkelturist, kanskje en hel familie på sykkeltur i fjordlandet i nord. En sånn ulykke vil kunne skade turist-Norges renommé.

mandag 29. desember 2014

Solengposten nr 2, julekort i 2014

Årets julekort ble andre nummer av Solengposten, oppkalt etter stedet vi bor. Første nummer kom som julekort i fjor. Solengposten er laget i Adobe InDesign. Utsendingsformatet er pdf, mye av utsendingen foregikk som vedlegg i private meldinger på Facebook.

lørdag 11. oktober 2014

Citroën 2CV Sahara hadde to motorer og 4WD

Tesla D er sedanen Model S med to elmotorer, én i hver ende av bilen. Den foran driver forhjulene og den bak driver bakhjulene. Glupt, for med dette slipper Tesla å legge inn en mellomaksel for å få firehjulsdrift. En mellomaksel hadde det nemlig ikke blitt plass til, for i midtkanalen i bilen ligger batteripakken, og den tar opp all plassen.

Men idéen med to motorer for å få drift i hver ende er slett ikke ny. Allerede i 1960 lanserte Citroën firehjulsdriftutgaven av 2CV, og den hadde også to motorer, én foran (i det normale motorrommet) og én bak (i bagasjerommet). De var koblet til hver sin girboks og drev hvert sitt hjulpar. Dette fungerte utmerket og Citroën 2CV Sahara var i produksjon helt til og med 1971.


søndag 4. mai 2014

Idé: Ateister for naturvitenskap (AfNv)

Jeg har fundert på et alternativ til Humanetisk forbund, Hedningesamfunnet og lignende ikke-religiøse livssynssamfunn. Et annet alternativ ved utmelding av religiøse livssynssamfunn. Mitt alternativ kan karakteriseres som "Ateister for naturvitenskap" (AfNv). Tanken er at dette livssynssamfunnet ikke skal jobbe mot religion, men for naturvitenskap. Sånn sett kan AfNv også favne agnostikere, de som ikke utelukker det overnaturlige, men heller ikke tror på det. Mesteparten av stats- og kommunetilskuddene til AfNv skal ganske enkelt doneres videre til naturvitenskaplig forskning. Litt må nok brukes til drift og administrasjon, bl.a krever staten at alle livssynssamfunn som mottar støtte skal kunne redegjøre for hva midlene går til hvert år. Men resten øremerkes rett og slett til ikke-religiøs forskning til menneskehetens beste, altså naturvitenskaplig forskning.

"Ateister for naturvitenskap" skal imidlertid ikke tilby egne ritualer eller bedrive "misjonering". Vil man erstatte dåp og konfirmering med navnedag og borgerlig konfirmering, en slags alternativer til religiøse ritualer, så kan man melde seg inn i Humanetisk forbund. AfNv-medlemmer som vil gifte seg eller lignende får gjøre dette innenfor statens rammer og forordninger, slik alle i Norge har anledning til, uansett hvilket livssynssamfunn de tilhører eller ikke. Vil man jobbe aktivt mot religionene, og spesielt kristendom, kan man melde seg inn i Hedningesamfunnet.

AfNv-medlemmene kan oppfordres til å melde seg på donorordninger og lignende, til medmenneskenes beste. Men dette må være frivillig. Hele poenget med dette livssynssamfunnet er altså rett og slett å omfordele penger som ellers ville gått til religion, til naturvitenskap. Dess flere AfNv-medlemmer, dess mer penger vil gå til naturvitenskaplig forskning.

Spørsmålet mitt til leserne mine er ganske enkelt, er det behov for et sånt alternativt ateist-/agnostikersamfunn i Norge? Er det noe poeng å gå videre med denne idéen?

lørdag 5. april 2014

Ateistens evige liv

Det eneste evige livet jeg tror på som ateist er det som er beskrevet så utmerket i vers 76 i Håvamål:

Mollestadeika, et ca tusen år gammelt tre
Døyr fe

døyr frendar

døyr sjølv det same.

Men ordet um deg aldri døyr 
vinn du eit gjetord gjævt.

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

Det man oppnår gjennom en slik medmenneskelig livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.

lørdag 21. desember 2013

Årets julekort

Årets julekort ble ei avis, første nummer av Solengposten. Oppkalt etter stedet vi bor. Det var Anita som fikk den morsomme og uvanlige idéen og skrev det meste av stoffet. Svein Erling har designet logoen og laget avissiden i InDesign. Utsendingsformatet er pdf, mye av utsendingen foregår som vedlegg i private meldinger på Facebook.


Årets juletre

Vi (Anita og Svein Erling) laget i fjor vårt første barfrie og rundgangfrie juletre. Det gjorde vi i år også. Rett på veggen. Så etter to slike flate veggjuletrær kan vi snakke om en tradisjon.

Fjorårets utgave bestod av lauvtrekvister som var bundet sammen til to staurlignende rette lengder og en rund "krans", ei lyslenke og sju røde julekuler.

I årets utgave har vi droppet trevirket og heller laget en veggmontert ståltrådgrid. Denne har vi pyntet til randen med lyslenka og all juletrepynten vi kunne finne i huset. I tillegg kjøpte vi noen meter glitter, for det manglet vi.

Vi fant ut at bildet av årets juletre kan brukes som en vareopptelling. Så neste år slipper vi å se gjennom julepyntkassene for å se hva vi har, vi kan bare se på bildet av årets juletre.


onsdag 20. november 2013

Kjempegode havrebolle(-brød)

Dette er oppskriften til mine kjempegode havreboller, som også kan bli brød:

2 poser bolleblanding
1 pose store havregryn
1 boks honning
2 pakker gjær (evt. tørrgjær)
8 dl vann
100 g smør

Bland i nesten alle havregrynene i deigen (resten brukes på bordet i stedet for mel før oppdeling).

Deigen eltes, forheves, eltes på bordet (kna inn resten av havregrynene), deles opp i fire brødemner*, fordeles i fire brødformer, etterheves og stekes på 225°C i en halvtime, midt i ovnen.

Brødene skjæres opp i tommetykke skiver og nytes med blåbærsyltetøy. Velbekomme!


*) Deigen kan også deles opp i ca 40 store havreboller.