onsdag 26. september 2012

Pindia-pampistiko-pampibanon

Jeg har alltid hatt stor sans for ordkunstneren André Bjerke (1918-1985). Et av hans mange fantastiske dikt heter Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia-
pampistiko-pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farge mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl

Den er nok svært tungsindig, ja,
men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia-
pampistiko-pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia-
pampistiko-pampibanon,
som aldri sang i India 
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia-
pampistiko-pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!

lørdag 1. september 2012

Fiat 1. september

Blåbilen min. Jeg kjøpte den i Stavanger mens jeg bodde i Oslo og solgte den som vrak da jeg bodde på Sørlandet til en kar i Haugesund som hadde tenkt å sette den i stand igjen. Men den er visst borte nå, BL 72154 finnes bl.a ikke i EU-kontrollregisteret lengre. Synd, for den var ganske unik, med blått karosseri og blått interiør. Og med Bertone-merker foran og bak. Jeg fikk produsert egne Revolution-felger til den, men de solgte jeg ikke, de ligger på vent på bedre tider. Kanskje jeg får lyst på en 1. september igjen en vakker dag?

Biltypen Fiat X1/9 ble lansert i 1972 og ble bygget ved Bertone-fabrikken til 1989, de siste 7 årene ble den solgt som Bertone X1/9 (min 80-modell var to år for gammel for å være en Bertone, så Bertone-merkene i front og hekk var egentlig litt fake).

Jeg synes fortsatt X1/9 er en cool bil, rett som det er søker jeg på nettet etter coole videoer eller bilder av lekre eksemplarer. Den er liten, trang, bråkete, italiensk, linjelekker, full av coole detaljer, hvorav takløsningen er noe av det cooleste: Et lite og lett plastskall som det tar ca 25 sekunder å løsne fra frontruteramma og targabøylen, snu taket nitti grader og smette det inn under det fremre bagasjelokket. Inkludert å åpne og lukke alle nødvendige dører og lokk. Jeg fikk en kompis til å ta tiden, både å ta av taket og sette det på igjen tok hver gang 25 sekunder pluss/minus et par sekunder.

Det fremre bagasjelokket? Det var to bagasjelokk på den, ett i hver ende av bilen. Motoren lå bak forsetene, det var kun forseter i bilen. Motorlokket var en svart gjennomhullet platebit mellom bakruta og det bakre bagasjelokket.

Og så hadde X1/9 lukelykter i fronten, eller vippelykter som noen kaller dem. Ypperlige til å blunke til damene med. Jeg har gjort det noen ganger og kun fått smil og vink tilbake. Jeg vokste opp på 70-tallet og da hadde de fleste coole bilene slike blunkelykter. Lamborghini. Ferrari. Matra. Lancia Stratos. Fiat X1/9. Pluss flere. De cooleste. X1/9 var én av de coole bilene med blunkelykter. Nå er denne typen lykter forbudt, nå skal lykter sitte fast. Urørlige. Ingen blunking i trafikken, takk!

Så det var mange luker/lokk på en X1/9. 2 bagasjelokk, 2 lukelykter, 2 dører, 1 avtagbart tak og 1 motorlokk. Alt i alt 8 luker. Teller man med tanklokket er man oppe i 9. Det er akkurat passe for en X1/9, ikke sant?

På italiensk ble den "Icsunonove" (ics-uno-nove). Racingbilfirmaet Dallara fikk Bertone til å designe en skjermbreddet versjon med plastkarosseri. Lav vekt. Racingunderstell. Med en råtrimmet motor på rundt 200 fyrrige italienske hingster gikk Dallara Icsunonove styggfort. Sjekk ut diverse videoer på YouTube, den lille midtmotorbilen biter seg fast i underlaget og ligger skinnflatt i svingene. Og hyler oppover smale og svingete bakkeløpløyper i høyt turtall.

Det har blitt sagt at hvis datidens Fiater hadde vært like gode som motorene, så hadde Fiat vært verdens beste biler. Men karosseriene var ofte lett rustangrepet allerede da bilene forlot fabrikken. Og elanlegget hadde som oftest altfor tynne ledninger til de store strømbrukerne som lykter og denslags. Noe som ga svakt lys og ledninger som smeltet før sikringene.

Så hvis jeg finner en fin, rustfri X1/9 en vakker dag, så skal den først rustbehandles etter alle kunstens regler. Deretter må jeg få broderen med på en oppgradering av ledningene til lyktene og denslags. Og så skal jeg montere mine spesialproduserte Revolutionfelger på den. De ventet jeg på i 12 uker etter at jeg bestilte de, bl.a fordi produsenten tok sommerferie og fordi de flyttet til nye lokaler etter sommerferien. Så hele den første sommeren kjørte blåbilen min på noen fæle felger som stod på bilen da jeg kjøpte den. Med relativt utslitte dekk, for spesialfelgene mine hadde en annen størrelse. Denne gangen ligger felgene klare til å monteres på med én gang.