fredag 12. juli 2013

Rallarveien

Dag to og dag tre:

Vi spiste frokost på campinghytta på Geilo, og bilte opp til Haugastøl, der Kermit, Anitas grønne Peugeot ble parkert. Så lastet vi ned syklene våre fra biltaket og satte nesen vestover på Rallarveien. Rundt tredje sving holdt vi på å dette av lasset: Noe sååå vakkert hadde vi ikke sett for oss i noen drømmer. Blikk stille vann og fjellformasjonene som speilet seg i vannet.


Og siden ble det bare bedre og bedre. Rundt hver sving dukket det opp noe nytt og uventet. Og nesten helt umerkelig steg veien høyere og høyere.

Noen svinger før Finse stanset vi og spiste lønsj på en benk utenfor ei folketom hytte. På Finsehytta tok vi en kaffe, før vi fortatte forbi Finse stasjon og videre oppover i fjellheimen. Været var helt fantastisk, med sol fra skyfri himmel og nesten ikke noe vind. Men kort etter Finse måtte vi forsere ei snøfonn som lå over veien. Og det ble flere, vi telte sju i alt. Svein Erling klaget ikke, men forserte de alle med bare tær i sandaler. Kjølig og friskt i varmen.

Rett før Fagernut passerte vi turens høyeste punkt, så bar det nedover mot Vestlandet. På Hallingskeid fikk vi oss et par senger på rom 8. Svein Erling ble gjest nummer 777 i denne trivelige selvbetjeningshytta. Vi kjøpte oss en boks baccalao, det smakte nydelig etter turen. Etter middag gikk vi oppver fjellet i finværet, men etter hvert jaget myggen oss ned i grenda igjen. På kvelden sovnet vi som to slukte lys, og våknet neste morgen av sola som trengte gjennom hyttas 1 meter tykke vegger ( gjennom rommets vindu).

Vi hadde bestilte nybakt brød til frokost, og for et brød! Etter frokost tømte vi hyttas søppel på stasjonen, og stablet oss og bagasjen opp på syklene. Wow! Ord blir fattige, dag to ble mye vakrere og flottere enn dag en. Kleivagjelet hadde vi hørt gjetord om, og det var vidunderlig trolsk og storslagent. Så fulgte jevne sletter langs vannet fram til Vatnahalsen hotell, der vi stoppet for vaffel og kaffe. Da vi var der kom det en toglast turister med den berømte Flåmsbana.

Etter kaffepausen bar det utfor turens bratteste bakke, den beryktede Myrdalskleiva, med 21 krappe svinger og en foss rett ved siden av. Det luktet svidde bremser, så vi gikk noen steder. Uansett kom vi oss ned i god behold og ved godt mot. Neste opplevelse var en støl der det var en diger flokk geiter på kryss og tvers på veien. Etter hvert kom vi mer og mer ned i lavlandet, med mektige fjellsider på begge sider. Vi tok lønsjpause på en hjerteformet klippe som hang utover elva. Koselig.

Så fortsatte vi og kom til slutt fram til Flåm. Et antiklimaks. Et skikkelig feriested av verste slag. Så vi tuslet rundt, spiste en pizza og endte opp med en tur-retur med Flåmsbana. Forsåvidt en opplevelse, men i forhold sykkelturen i den samme dalen var det nesten en stor skuffelse. Sorry, togfrelste.

Etter togturen tok vi en (rådyr) pils på bryggekanten, og nå sitter vi på rommet på Heimly pensjonat og hører på svensktoppar fra naboens høylydte hageparty. For noen minutter siden raste det en frieksosmoped forbi nede på veien foran pensjonat, og vi lurer på om vi får sove i natt?

Uansett, i morgen forlater i Flåm, per båt til Gudevangen. Der venter bratte oppoverbakker, selveste Stalheimskleivene, med en stigning på 1:5. Om vi kommer oss til Voss i morgen er usikkert, men det er uansett neste mål.

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar